Kunstneren Elisabeth Werp gjenåpner de forlatte rom – for å slippe lyset og håpet inn!
Det er 10 år siden den anerkjente kunstneren hadde sin siste utstilling i Oslo. I mellomtiden har hun hatt flere store utstillinger i utlandet, blant annet i Paris, Salzburg, Firenze, Seattle, Miami og London. Et tilbakevendende motiv i Elisabeth Werp sin kunst er de forlatte rom – i fysisk forstand, men like mye følelsesmessig og mentalt. Hennes livsprosjekt er å gjenåpne disse rommene, puste nytt liv i dem, slippe lyset og luften inn igjen. Og slik kan et nytt kapittel begynne i Werps univers – og i livshistorien til mennesket som ser, berøres og gjenkjenner stemningen i kunstverket – som også vekker håpet til live igjen!
LivslystMagasinet møter Elisabeth på toppen av Sommerro, bare noen dager før åpningen av utstillingen: Snow falling on water, while light drags the night away (31. aug-20. sept 2023), på Aker Brygge i Oslo.
– I mange år var det som om jeg arbeidet i blinde, samtidig som jeg følte et indre trykk for å skape min egen verden – og jeg malte alltid rom som jeg selv lengtet etter å gå inn i. Og nå vet jeg hvorfor.
““Alt som bygges opp, vil også brytes ned på et punkt, for så å gå gjennom en ny oppbygging. På samme måte vil syklusen mellom det mørke og lyse fortsette.””
Werps motiver er drømmeaktige og symboltunge. De symbolske dybdene kommer frem, som skjulte skatter i de mange og dype lag av maling, metaller og stoffer som hun benytter i maleriene. Lag på lag av kullstift, maling, tempera, aske, marmorstøv, bly, karborundum, sink, kjemikalier og metallstøv gir stofflige dybder, mens krakeleringer, etsning, skraping og brenning setter disse lagene i spenningsforhold til hverandre. Werps kunstverk er kjent for å endre seg i dagslys, kveldslys og i stearinlyset om natten – for de som ikke sover. Plutselig kommer det frem en skulptur eller en hånd, som ikke var der på dagen. Bildene kommuniserer – som om de hvisker deg hemmeligheter og livsvisdom – om du bare tar deg tid til å observere og være her og nå.
““Jeg må åpne mitt indre rom hver morgen, og gjenskape nytt lys og nytt håp, for jeg kan ikke forvente at noen andre gjør det.””
– Da jeg var 12 år, flyttet min mor og mine søsken fra familiegården, og tomrommet som oppstod da, har liksom alltid vært en del av meg siden. Med henne, forsvant all trygghet, alt liv og alle drømmer. Jeg la meg på gulvet og gråt. Og så på bokhyllene med svarte hull der hennes bøker hadde stått, på bordet uten stoler, på tapeten der bildene hadde hengt og beholdt de ublekede fargene. Alt var livløst, tomt, stumt og stille. Det enkleste ville være å å bare la seg synke; gi opp. Men så tok jeg et valg. Jeg ville ikke la meg drive med av de sterke mørke kreftene ned mot avgrunnen, men heller veve nye drømmer. Skape et univers helt uavhengig av andre, forklarer Elisabeth og stopper opp et lite øyeblikk, fordi historien tar henne tilbake til barndommen – hvor den harde virkeligheten ble omfavnet av drømmene. Så kommer hun tilbake og fortsetter:
– Jeg var på en evig skattejakt og fant ødelagte gjenstander, knuste speil, rustne rariteter fra pappas låve, tørre strå, fjær, steiner – alt mulig som ga gjenklang til noe her inne, og som kunne brukes inne i den verden jeg bygde og kunne flykte inn i.
Så har Werps livsprosjekt bare fortsatt inn i maleriene hennes. Der må alt kaoset gjenfinne form, det knuste gjøres helt, det tomme fylles med mening og substans.
– Jeg husker så godt at alt håpet ble revet vekk fra meg, samtidig som rommet stod igjen. All trygghet ble borte. Og plutselig står det klart for meg nå at jeg i kunsten min alltid kommer tilbake til det forlatte rommet, savnet, lengselen, ensomheten og til avskjeden. Men jeg fyller alltid rommet med symboler for nytt liv, det kan være blomster i en vase eller strødd på gulvet. Andre ganger er det frukt. Jeg må åpne mitt indre rom hver morgen, og gjenskape nytt lys og nytt håp, for jeg kan ikke forvente at noen andre gjør det, sier Elisabeth og blir helt stille, samtidig som det ærlige blikket avslører en livsvisdom som endelig har funnet en indre ro og bevissthet.
““Jeg utfører mitt håndverk hver dag – og det gjør jeg med ydmykhet, ærbødighet og andektighet – ord vi nesten har glemt i dagens samfunn.””
Hardt arbeid og et møysommelig håndverk. Elisabeth er vant med å jobbe fra morgen til kveld. Som bondedatter på en stor gård var dette en selvfølge i oppveksten. Da hun kom til Oslo fortsatte hun med dette som student ved Statens Kunst- og Håndverksskole og Statens Kunstakademi. Hun møtte mange dyktige lærere, både i og utenfor skolen, som Ørnulf Opdahl, Per Kleiva, Steinar Christensen, Lars Vilks, Ludvig Eikaas, Irma Salo Jæger, Odd Nerdrum, Leonard Rickhard og Bjørn Carlsen. Sin første separatutstilling hold hun ved Unge Norske Kunstnere i 1991. Hun har senere stilt ut i Kunstnerforbundet, på Høstutstillingen, Henie Onstad Kunstsenter, Blaafarveværket, Stenersenmuseet og i Galleri Brandstrup.
– Jeg bruker flere måneder på hvert maleri, og ofte maler jeg over det jeg har malt og starter på nytt. Det er ikke uvanlig at et maleri har ti bilder i seg, lag på lag. Og så sliper jeg ned lagene og bruker kjemikaler som etser, krakelerer og bryter ned det som har vært. Samtidig bygger jeg alt opp på nytt og finner til slutt det uttrykket jeg vil ha, forklarer Elisabeth med en glede som får hele ansiktet til å lyse opp, før hun fortsetter:
– Fordi alt som bygges opp, vil også brytes ned på et punkt, for så å gå gjennom en ny oppbygging. På samme måte vil syklusen mellom det mørke og lyse fortsette. Den energien jeg leter etter, og som jeg maler og skraper frem med min hånd, og som fyller maleriene med ekte lidenskap og kjærlighet håper jeg at folk kan gjenkjenne i bildene når de kommer på utstillingen eller ser kunsten min i andre former.
““Jeg tror vi trenger litteratur, poesi, kunst, ballett, musikk og andre kunstformer for å vekke oss til live igjen.””
Utstillingen hos Fineart på Fillipstad brygge 2, på Aker Brygge vil inneholde en rekke nye malerier, samt unike papirarbeider og grafikk. I forbindelse med utstillingen lanseres også en rikt illustrert bok på Orfeus forlag, med tekster av Cecilie Tyri Holt og Tommy Sørbø.
Se video fra atelièet hvor Elisabeth forklarer den kunstneriske prosessen fra ide til ferdig maleri
Kunsten å føle i det digitaliserte samfunnet
– Jeg vil at kunsten min skal konfrontere og sette i gang en “indre finstemming”, akkurat som en pianostemming er nødvendig med gjevne mellomrom. Pianoet påvirkes av flere faktorer rundt oss, som klima og temperatur, og det gjør det nødvendig å stemme instrumentet regelmessig for å få frem de riktige tonene og klangen, forklarer Elisabeth og kommer inn på temaet som engasjerer henne veldig:
– Vi lever i en stadig mer digital verden, med sosiale medier, kunstig intelligens og høyteknologi. Men jeg er redd for at det kan bli for mye og at alt for mange blir ”følelsesmessig lobotomert”. Jeg tror vi trenger litteratur, poesi, kunst, ballett, musikk og andre kunstformer for å vekke oss til live igjen. Og vi må bli utsatt for dette gjennom livene våre og oppleve hva det gjør med følelsene våre og tankene våre. Hvis vi slutter å føle og bare eksisterer, så glemmer vi å leve. Vi blir bare “det følelsesløse menneske”. Ja vi blir som pausefiskene i akvariet på TV`en vi hadde på NRK i gamledager!
Elisabeth ler hjertelig og får ikke med seg at de dresskledde businessmenneskene som sitter rundt oss i den nordiske-japanske restauranten TAK, på toppen av Sommerro, snur seg mot oss med et spørrende uttrykk når de hører latteren – som om de lurer på om de har gått glipp av noe. Og med bare glassvegger rundt oss med en utsikt over Oslo i 360 grader, så føles det nesten som vi sitter nettopp i et akvarium – i et pauserom for de moderne og travle menneskene, som ikke tar seg tid til å føle mens de sjekker siste oppdatering på mobilen.
““Hver time er jeg bevisst på å søke lyset og finne takknemlighet, hvis ikke blir jeg lett dratt ned i mørket.” ”
Kunsten som en viktig samfunnsstemme
– Personlig har jeg merket at samfunnet har endret seg radikalt bare de siste 5 årene. Alt handler om rettigheter og stadig nye materielle ting. Det selvsentrerte menneske vil bare ha mer og mer – og sikre seg selv. Alt for mange har blitt mistenksomme og tar på seg en rolle som vokter – hvor det er om å gjøre å mistenkeliggjøre andre mennesker. Vi har ikke tillit til hverandre lenger. Nå er det fokus på krav til andre og at alt skal legges til rette for deg. Men jeg tror vi må våge å stille krav til oss selv, og forstå at hardt arbeid og disiplin må til for å oppnå det vi drømmer om. Mitt liv ville ikke vært der jeg er i dag uten dette. Dessverre er det stadig færre som tror på det. Jeg utfører mitt håndverk hver dag – og det gjør jeg med ydmykhet, ærbødighet og andektighet – ord vi nesten har glemt i dagens samfunn. Og jeg vil fortsette å male resten av mitt liv og fylle de forlatte og ensomme rommene med lys og nytt håp. Likevel føler jeg meg av og til som en eremitt – og kanskje blir jeg det til slutt, fordi jeg føler meg mer og mer som en fremmed i forhold til den veien samfunnet går.
Elisabeth bøyer seg fremover og slipper ikke blikket, for hun vil at vi skal få med oss det hun har på hjertet:
Jeg opplever at denne mistenksomheten skaper et kaldt og kynisk “katt-mus-samfunn” der makt og overstyring har erstattet varme, tillit og samhold. To bøker som står opp mot hverandre, og som virkelig belyser det jeg snakker om, er "Verden av igår" av Stefan Zweig og "21 tanker for det 21. århundre" av Yuval Harari. Zweig beskriver blant annet hvordan de åndelige og kulturelle verdier påvirket og beriket menneskers liv, mens Harari beskriver med begeistring hvordan teknologi og kunstig intelligens skal ta over våre valg, vårt arbeid og vår hverdag. Mens myndigheter og et lammet folk hyler med i jubelkoret over fremskrittet, ønsker stadig flere å frigjøre seg i størst mulig grad fra samfunnet. Bare se hvordan myndighetene behandlet samene som vil ha sine reinområder tilbake! Det er for meg et symbol og et synlig eksempel på maktmisbruket fra Det offentlige. Og mye mer er pakket inn i silkepapir eller gjemt i bunker av hemmeligstemplede papirer. I den økonomiske politikken sørger man for å knuse initiativ og muligheten for å bygge opp små bedrifter og skaperglede. Selv ønsker jeg å trekke meg ut, være mest mulig selvberget og "hoppe av". Og den trenden bare øker; jeg møter mange unge som tenker det samme og forbereder seg på å flytte ut av storbyer.
““Med det gamle kameraet mitt fortsetter jeg å ta bilder av de forlatte rom, men jeg fyller dem også med mine personlige symboler.””
I Werps univers er lengsel, melankoli og forlatthet gjengangere. Gjennom sin personlige teknikk og symbolikk, som glir i hverandre, har Elisabeth skapt et symbiotisk formuttrykk: Et gammelt bord og stol er ikke møbler, men de er tydelige tegn på menneskers tilstedeværelse og undring over det liv som var her, er her, eller skal komme tilbake. En jernbane kan være forventningens rom – og starten på en indre reise. En fugl kan fly inn og befolke det rommet som menneskene forlot, eller krysse grensen mellom det himmelske og det jordiske. Snøen er også det himmelske som faller ned og smelter på elven som renner videre.
– Med det gamle kameraet mitt fortsetter jeg å ta bilder av de forlatte rom, men jeg fyller dem også med mine personlige symboler. Dette har jeg blant annet gjort i kjelleren på Gaustad sykehus, i den forlatte operaen i Paris, og langt tilbake som kunststudent syklet jeg ut til Ormøya – og tok bilde av huset som senere skulle bli hjemmet mitt. Dette er et historisk hus, hvor jeg har gjenåpnet rommene – både fysisk og mentalt – og skapt min trygghet på nytt.
““Den energien jeg leter etter, og som jeg maler og skraper frem med min hånd, og som fyller maleriene med ekte lidenskap og kjærlighet håper jeg at folk kan gjenkjenne i bildene mine.””
I den nye utstillingen Snow falling on water, while light drags the night away (31. aug-20. sept 2023), har også uglen fått bli med som et symbol. Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av uglens aura – som gir meg en sterk følelse av trygghet. Den sitter der på grenen og skuer på verden. Og så lever den sitt aktive liv om natten når alle andre sover. I tillegg er den også symbolet på kunnskap, forklarer Elisabeth som helt til slutt deler sitt personlige rituale, som hun gjør hver eneste dag:
– Hver time er jeg bevisst på å søke lyset og finne takknemlighet, hvis ikke blir jeg lett dratt ned i mørket. På denne måten har jeg fått en større bevissthet om å ta med det gode fra fortiden og ta det med videre inn i fremtiden. Gjennom min kunst kan jeg vise hvordan det føles å bli forlatt og få revet vekk tryggheten – og som jeg tror mange i dagens samfunn kan kjenne seg igjen i. Men jeg vil også bringe lyset tilbake og gi plass til blomster, frukt og andre symboler i bildene mine – som representerer livskraften. Selv om jeg under maleprosessen bare leter etter å komme nærmere det indre bildet, blir jeg uendelig glad hvis det viser seg at andre finner en slags gjenkjennelse eller mening i min visualisering av min opplevelse av det å være i verden. Når jeg får tilbakemeldinger og uttalelser om dette, blir jeg uendelig takknemlig og motivert til å arbeide videre, trosse all tvil og å fortsette å tro. Mange sier at bildene mine hjelper dem og bidrar til at de ikke føler seg så ensomme og at de har fått håpet tilbake – og det er en viktig drivkraft for å bevege seg fremover og leve livet fullt ut!
HER KAN DU SE FLERE AV DE NYE ELISABETH WERP BILDENE SAMLET:
(Bilder med kunsteren og nye malerier som vises på utstillingen “Snow falling on water, while light drags the night away, 31. aug-20. sept 2023”: Elisabeth Werp)
RELEVANTE LINKER:
Elisabet Werps utstilling hos Fineart på Fillipstad brygge 2, på Aker Brygge i Oslo:
Snow falling on water, while light drags the night away (31. aug-20. sept 2023)
Hjemmeside:
Elisabeth Werp sin personlige hjemmeside
Video fra atelièet:
Elisabeth Werp forklarer den kunstneriske prosessen fra ide til ferdig maleri
Artikkel i VG:
Kråkeslottet på Ormøya
